Det er vanskelig........
Føler jeg lever i et mareritt nå. Jeg prøver og snu ting til det positivet, men jeg klarer det snart ikke mere.
Det at jeg besvimer går ut over alt...........
Man føler seg som en belastning for alt og alle. Sitter i en stol og se mit liv seile forbi.
Skulle virkelig ønske ting var anderledes.
I dag har jeg sittet og sett på bilder som jeg har tatt det siste året. Kjekt, men samtidig helt forferdelig. Ser på bilder av meg selv med et stort smil om munnen.
Det savner jeg......
Føler at jeg overhode ikke er meg selv mer. Ja, jeg har gode dager, og jeg har en fantastisk kjæreste, som gjør alt han kan......
Rasmus er kjempe flink til og snu det meste til det positive.....
Jeg føler jeg har gitt litt opp. Har ikke flere krefter. Jeg besvimer og besvimer, og sykehuset sier vi må smøre oss med tålmodighet.....
Ha ha ha, som jeg er kjent for å ha det......
Samtidig vil jeg si til mitt forsvar at siden 14 mai, har jeg besvimt 22 ganger.
Er det noen som kan forestille seg hvordan det er?
Det finnes ingen system i det, ingen knag og henge det på......
Snu tingene til det positivet!!!!!
(Ja jeg prøver)
Forsøker å sette pris på de små tingene.
Et kyss på kinnet, det betyr mye.
Et smil, en klem
Venner som skriver/ringer og spør hvordan jeg har det
Det at jeg kan sette ord på tingene, skrive de ned.....
Hjelper litt.
I dag falt jeg over janteloven.....
Den positive Janteloven:
* Du skal vite, at vi andre regner med deg
* Du skal forstå, at minst 4-5 mennesker - dine nermeste - er helt avhengig av deg
* Du skal vite, at vi vet, at du er noe verdifylt for oss
* Du skal vite, at du har noen menneskelige egenskaper, som vi setter pris på
* Du skal vite, at vi vet også hvordan det er og føle segbetydningdløs, verdiløs, ensom og misslykket
* Du skal vite, at vi hører sammen
* Du skal vite, at vi vil gjøre mye for å hjelpe
* Vi - Du - og Jeg - kan løse problemene i fellesskap.