Valg

Hver morgen våkner jeg og sier til meg selv, du har to valg i dag.
Du kan velge og være i godt humør, eller du kan velge og være i dårlig humør.
Jeg forsøker og være i godt humør.

Hver gang det skjer noe ille, kan jeg velge og være et offer,eller velge og ta lærdom fra det.
Jeg forsøker og ta lærdom fra det.

Livet handler om valg. Når du kutter vekk all dritten, så er enhver situasjon et valg.
Du velger hvordan du skal reagere på situasjonen.
Du velger hvordan folk skal påvirker ditt humør.
 Det er du som velger om du skal være i godt humør eller i dårlig humør.
Til syvende og sist er det ditt valg hvordan du lever ditt liv.

Bekymre deg ikke for morgendagen, for morgendagen vil bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. Egentlig er dagen i dag den morgendagen du bekymret deg for i går.

 Først vil jeg si tusen takk til alle som har sendt meldinger,og ringt :-).

Det var en flott helg, selv om jeg besvimte.

Tusen takk til venner og familie som var med til å gjøre min fødselsdag til noe fantastisk.

9 august var vi til ultralyd skanning av blodkarene, blodbanene i nakken.

De fant noen små ting, men dette er ting som er innenfor normalverdier. For å være helt sikker ville de lage en CT- skanning. Den venter jeg nå svar fra.

Det er en fin ting at de vil det, for å være helt sikker, og ja jeg vet godt at jeg har sagt at jeg forventet ikke det stor ut i fra denne ultralyden, men det er uansett tøft.

De har videre sagt at hvis de nå ikke finner noe på CTèn eller EEG så er det liksom det.

Det er frustrerende og trist.

EEG har jeg først fått tid til 13. september!!!!!

På hjerteavdelingen har de vært forståelsesfulle og hjelpsomme. De har støttet og trøstet, og det har gitt oss litt mer tålmodighet.

Skulle lese av den der hjerte maskinen (som vi nå har gjort snart 20 ganger).

Det er dokumentert tett på 20 ganger at hjerte er friskt.....en god ting.

Det betyr også at hjerte avdelingen ikke kan gjøre mer for meg/oss.

Vi er velkommen til å komme der opp når frustrasjonen går over hodet på oss.

Er mine besvimelser anderledes, skal vi også komme.

På Nevrologisk avdeling har vi ingen kontakt person, altså ingen å ringe til eller støtte seg på.

Jeg ringte til de for å prøve å få byttet den tiden til EEG til noe tidligere... Jeg forstår at de ikke kan gjøre det i morgen, men 1mnd å vente.....

Jeg sa til damen i tlf at de måtte kunne gjøre noe, og at det var rimelig akutt.

-"Nei, der ingen akutt henvisning, og det er ikke livstruende".

Det er helt riktig, jeg dør ikke når jeg besvimer, men det er fortsatt akutt!!!!

Jeg har videre ringt til min egen lege, som har vært okey og sendt en mail til Nevrologisk, om at han ber de om å flytte tiden, og så må vi se.

I dag skulle Lise og meg til Zumba i Havndal hallen. Jeg gledet meg, liksom for å prøve og komme litt i gang igjenn med og trene. Vi registrerte oss, og ventet på at vi skulle begynne.....

Det veltet inn med folk, ca 70-80 stykker. Jeg taklet det ikke, jeg ble plutselig redd for å besvime foran alle de menneskene.

Hvorfor?

Rasmus måtte hente meg, og jeg føler meg liten, frustrert og er skuffet over meg selv.

Tiden flyr.....

I dag er det 5 august.....

Det nærmer seg 13 august med storm skritt.

Jeg prøver og se fram til min fødselsdag og gleder meg til den.

Der er snart tre mnd siden dette marerittet startet.

Et eller annet sted håper jeg at jeg snart kan våkne opp.

Jeg kniper meg selv i armen hver eneste dag, men det gjør fortsatt ondt.....ergo, ingen drøm dette.

Nå får jeg kankje dette innlegge til å virke negativt, men jeg har behov for å skrive ned alle disse idiotiske tankene....følelsene.

Jeg holder på å bli gal.

Andre menneske føler jeg isolerer meg, jeg prøver bare og komme gjennom hverdagen med motet i behold.

De som står tettest på i hverdagen vet at jeg gjør så godt jeg kan.

Min familie føler seg maktesløse..... det er ikke så langt til Danmark, men jeg kunne likegodt har vært på den andre siden av kloden. De kan ikke gjøre noe fra eller til.

Vi her nede (Rasmus, Mads og meg) innbiller oss at  vi kan styre det......

Men helt ærlig... Vi er ikke herre over det..... det skjer når det skjer.

Det er frustrerende og ondt og overhodet ikke noe man kan leve med i lengre tid.

Denne uvissheten, hva er galt, hva feiler det meg.......

Finner de noe, kan jeg leve "normalt" igjenn?

Hva med bil og lappen, kommer jeg til å kjøre igjenn, kan jeg bo alene, kan jeg få ny hund?

Hva med min utdannelse.....det er så mange spørsmål.... jeg gjerne vil ha svar på.

Det som er de værste akkurat nå, er at noen av mine venner ikke forstår....de syns jeg gjemmer meg her nede i Havndal hos Rasmus....

Det kan jeg litt forstå, men samtidig, de aner ikke, har ikke begrep hvordan det er.

Det og bare ta med en venninne å shoppe, eller bare gå på stranden kreve veldig mye av meg.... Noen av mine venninne/venner syns jeg det er ok og ta avsted med. Det er vanskelig fordi skal føle meg trygg på at hun/han takler det hvis/når jeg besvimer.

De skal klare å få meg til å ikke bli redd når jeg kommer til meg selv igjenn, sørge for at andre folk ikke "blander" seg/ringer etter ambulanse.

Det er en stor tillitserklering fra min side, og det er ikke alle jeg føler meg "trygg" på.

Når jeg forsøker og forklare dette...rakker de ned på Rasmus og meg sitt forhold.....

Sier at vi ikke alltid kan være sammen. "Han må få lov til å gjøre ting uten deg"

De er ikke klar over hvor mye det sårer.....

Tror de ikke at hvis jeg kunne så hadde jeg bodd hjemme hos meg selv. Låst døren når jeg gikk på do, kjørt til stranden. Bare vært meg selv, for meg selv!!!!!!!!!

Jeg er fullstendig avhenging av hjelp.

Det er jeg ikke som person og vesen!!!

Jeg liker best og klare meg selv :-)

Jeg har bein i nesen og vet hva jeg vil.

Så gjør det det ekstra tøft, når man ikke helt for den forståelsen man føler man har behov for.

Uten Rasmus og Mads, med familie, og gode venner hadde jeg ikke kommet langt her nede i Danmark.

Veien videre ser ca sånn ut:

9.august Aalborg Sykehus: Ultralydskanning av halskarene i nakken.

Forhåpentligvis har jeg tranger årer, og vi kan lage en ballongutvidelse og jeg stopper med og besvime.

( Jeg er tørr ikke håpe på det, for jeg blir så skuffet hvis de ikke finner noe)

Jeg forholder meg til EEG skanningen i løpet av August/September.......

Håper de finner noe der......

Min motivasjon ligger her:

Fantastisk kjæreste med familie, venner og min familie hjemme i Norge

Skolen i Kolding i Oktober.........

Jeg SKAL på skolen, og jeg SKAL fullføre skoleforløpet, og så håper jeg sykehuset har funnet ut av noe i løpet av den tiden jeg er på skolen.

Det vil si at jeg håper at til jul....,..vil ting være noe lunde normalt igjenn................

Hilde