I dag er det 5 august.....
Det nærmer seg 13 august med storm skritt.
Jeg prøver og se fram til min fødselsdag og gleder meg til den.
Der er snart tre mnd siden dette marerittet startet.
Et eller annet sted håper jeg at jeg snart kan våkne opp.
Jeg kniper meg selv i armen hver eneste dag, men det gjør fortsatt ondt.....ergo, ingen drøm dette.
Nå får jeg kankje dette innlegge til å virke negativt, men jeg har behov for å skrive ned alle disse idiotiske tankene....følelsene.
Jeg holder på å bli gal.
Andre menneske føler jeg isolerer meg, jeg prøver bare og komme gjennom hverdagen med motet i behold.
De som står tettest på i hverdagen vet at jeg gjør så godt jeg kan.
Min familie føler seg maktesløse..... det er ikke så langt til Danmark, men jeg kunne likegodt har vært på den andre siden av kloden. De kan ikke gjøre noe fra eller til.
Vi her nede (Rasmus, Mads og meg) innbiller oss at vi kan styre det......
Men helt ærlig... Vi er ikke herre over det..... det skjer når det skjer.
Det er frustrerende og ondt og overhodet ikke noe man kan leve med i lengre tid.
Denne uvissheten, hva er galt, hva feiler det meg.......
Finner de noe, kan jeg leve "normalt" igjenn?
Hva med bil og lappen, kommer jeg til å kjøre igjenn, kan jeg bo alene, kan jeg få ny hund?
Hva med min utdannelse.....det er så mange spørsmål.... jeg gjerne vil ha svar på.
Det som er de værste akkurat nå, er at noen av mine venner ikke forstår....de syns jeg gjemmer meg her nede i Havndal hos Rasmus....
Det kan jeg litt forstå, men samtidig, de aner ikke, har ikke begrep hvordan det er.
Det og bare ta med en venninne å shoppe, eller bare gå på stranden kreve veldig mye av meg.... Noen av mine venninne/venner syns jeg det er ok og ta avsted med. Det er vanskelig fordi skal føle meg trygg på at hun/han takler det hvis/når jeg besvimer.
De skal klare å få meg til å ikke bli redd når jeg kommer til meg selv igjenn, sørge for at andre folk ikke "blander" seg/ringer etter ambulanse.
Det er en stor tillitserklering fra min side, og det er ikke alle jeg føler meg "trygg" på.
Når jeg forsøker og forklare dette...rakker de ned på Rasmus og meg sitt forhold.....
Sier at vi ikke alltid kan være sammen. "Han må få lov til å gjøre ting uten deg"
De er ikke klar over hvor mye det sårer.....
Tror de ikke at hvis jeg kunne så hadde jeg bodd hjemme hos meg selv. Låst døren når jeg gikk på do, kjørt til stranden. Bare vært meg selv, for meg selv!!!!!!!!!
Jeg er fullstendig avhenging av hjelp.
Det er jeg ikke som person og vesen!!!
Jeg liker best og klare meg selv :-)
Jeg har bein i nesen og vet hva jeg vil.
Så gjør det det ekstra tøft, når man ikke helt for den forståelsen man føler man har behov for.
Uten Rasmus og Mads, med familie, og gode venner hadde jeg ikke kommet langt her nede i Danmark.
Veien videre ser ca sånn ut:
9.august Aalborg Sykehus: Ultralydskanning av halskarene i nakken.
Forhåpentligvis har jeg tranger årer, og vi kan lage en ballongutvidelse og jeg stopper med og besvime.
( Jeg er tørr ikke håpe på det, for jeg blir så skuffet hvis de ikke finner noe)
Jeg forholder meg til EEG skanningen i løpet av August/September.......
Håper de finner noe der......
Min motivasjon ligger her:
Fantastisk kjæreste med familie, venner og min familie hjemme i Norge
Skolen i Kolding i Oktober.........
Jeg SKAL på skolen, og jeg SKAL fullføre skoleforløpet, og så håper jeg sykehuset har funnet ut av noe i løpet av den tiden jeg er på skolen.
Det vil si at jeg håper at til jul....,..vil ting være noe lunde normalt igjenn................
Hilde
tak.......................
SvarSlettfordi du er som du er... griber hver dag. Vi er mange der ku lære af dig.
SvarSlettToday is the first day of the rest of your life, make it work for YOU !!!
SvarSlettXxX
Er helt tragisk at enkelte folk ikke kan forstå at du trenger de nærmeste rundt deg søss... Får helt vondt av å lese disse tankene dine. Du er UTROLIG heldig som har en slik fantastisk kjæreste som Rasmus og de vennene som passer på deg =) Vi her hjemme i Norge sku gjort alt for å bare slippe alt når du måtte trenge oss. Vil så veldig gjerne gjøre ALT for deg søss.. Du fortjener kun det beste og slettens ikke det du nå gjennomgår..
SvarSlettUbeskrivelig glad i deg søss <3
Kjære Hilde-Karin
SvarSlettDet er tøft å sitte her oppe i nord og ikke alltid kunne være der når du trenger oss som mest, og vi er utrolig glad for at du har en så fantastisk kjæreste som Rasmus og flinke(og hyggelige) venner/venninner som støtter deg når det trengs(ingen nevnt ingen glemt). Det er også vanskelig for oss å lese om hvordan du har det uten å kunne banke på døren din og tilby deg hjelp. Likevel skal du vite(og det tror jeg du gjør)at vi snur hver eneste liten stein i systemet for å prøve å finne en årsak til det som skjer med deg. Den siste jeg snakket med var Trond Markestad på Haukeland og han ba meg hilse deg så mye, men heller ikke han hadde vært bort i slike ting før.
Vi krysser alt vi har og håper og tror at de finner noe på de neste undersøkelsene som nå blir gjort av deg. Jeg er ikke mye religiøs av meg, men for tiden håper jeg å bli bønnhørt.
Uten din kjære Rasmus og hans likesinnede kunne du ikke blitt værende i Danmark og det ville blitt ille. Jeg håper du etterhvert nå er ferdig med din dose problemer for du har jammen hatt nok. Til de som ikke forstår kan jeg bare si: Tenk dere om en gang til, og hjelper ikke det så tenk over det nok en gang så finner dere nok ut av hvorfor Hilde-Karin lever som hun gjør for tiden.
Hadde det ikke vært fordi du selv er så oppegående, målrettet og positivt sta, ville ikke dette gått. Vi her oppe i nord unner deg alt godt og vet at du er i gode hender i hus med Rasmus og Mads. Veldig glad i deg Hilde-Karin, det er vi alle. Nå gleder vi oss til neste helg og stort kalas i Store Vildmose.
Pappa
Dejlige søde Hilde-pigen
SvarSlettDin blog rammer helt perfekt den følelse af håbløshed der ligger over det hele lige nu...Der er ingen ord der kan hjælpe ... men du skal vide at liegmeget hvad der sker, så er du det mest fantastiske, stærke menneske jeg har mødt :)
Mange knus
Mette
Hei kjære Hilde
SvarSlettDet må være alldeles forferdeleg å ikkje ha kontroll på desse tinga, eg håper så inderleg dei finn ut av kva som feiler deg slik at du slepp å gå rundt å uroe deg. Ring viss du nokon gong trenger nokon å snakke med. Mange klemmar frå Bodil, Mathias og Bjørnar
Hildemor. I love you. Ses i oktober, room-mate!
SvarSlett