Et menneskeliv er så vidunderlig, så ubegripelig.

År inn og år ut,

dag etter dag beveger du deg mellom mennesker og ting.

Noen dager skinner solen, og du vet ikke hvorfor.

Du er tilfreds.

Du ser de vakre og gode sidene av livet.

Du ler, du takker, du danser.

Arbeidet ditt går lett. Alle er elskverdige mot deg.

Du vet ikke hvorfor. Kanskje har du sovet godt.

Kanskje du har funnet deg en god venn og føler deg trygg.

Du ønsker at denne tiden med fred og dyp glede skal fortsette.

Med ett forandrer alt seg igjen.

Det er som om en for sterk sol trekker skyene for.

Det kommer en slags tristhet over deg, som du ikke kan forklare.

Igjen ser du alt svart i svart.

Du tenker at de andre ikke vil ha mer med deg å bestille.

Du leter i en bagatell etter en grunn til å klage,

til å krangle, være sjalu og lage ufred.

Du tenker at det kommer til å fortsette slik,

at denne stemningen aldri mer vil forsvinne.

Og du vet ikke en gang hvorfor.

Kanskje du er trett?

Du vet det ikke. Hvorfor må det være slik?

Fordi et menneske er et stykke "natur",

med vårdager og høstdager, med sommervarme og vinterkulde.

Fordi mennesket følger havets rytme:

flo og fjære.

Fordi vår tilværelse er en stadig gjentagelse

av "liv" og "død".

Når du har forstått dette, kan du med

mot og tiltro gå videre,

for da vet du at etter hver natt

kommer igjen en ny morgen.

Når du kan oppfatte dette,

vil du gjennom dette regelmessige "opp" og "ned"

leve stadig rikere og med større glede.